Fôring av alpakka

I Norge holdes alpakkaen hovedsakelig for sin flotte ull, og antall dyr har vokst jevnt siden de første kom på starten av 2000-tallet. Alpakka er gresseter av natur og skal derfor i alle hovedsak fôres med grovfôr av god kvalitet. Riktig fôring er viktig for dyras helse og velferd. Her får du noen tips for å sikre riktig fôring.

I sine opprinnelsesland i Sør-Amerika holdes alpakka både for kjøtt og ull, mens de i Norge først og fremst holdes for ullproduksjon. I alle fall foreløpig. Uansett om din alpakka holdes som produksjonsdyr eller hobbydyr, er det viktig med kunnskap om rett fôring og kjennskap til hva fôret inneholder.

Alpakka er en kamelid

Alpakka tilhører kamelidene og er nært beslektet med den større lamaen. På lik linje med drøvtyggere, fordøyer kamelider fiber ved hjelp av mikrobiell fermentering i formagen. De skiller seg fra drøvtyggerne ved å ha tre mageavsnitt i stedet for fire, da de mangler drøvtyggerens velutviklede bladmage. Kamelidene har bedre utnyttelse av fôret og tregere passasje gjennom formagen, noe som begrenser fôropptaket. En kamelide klarer derfor ikke å spise like store mengder tørrstoff som en drøvtygger. Sett i tørrstoff kan kamelider spise 1,5 til 2,0 % av sin egen kroppsvekt, og dette utgjør et fôropptak som er 25 % lavere enn en drøvtygger.

Selv om det er mange ulikheter mellom kamelider og drøvtyggere, er også mye felles. Av den grunn kan man ofte følge mange av de samme prinsippene innen fôring. Det er likevel viktig å merke seg at fôring av kamelider ligger nærmere småfe, som sau og geit, enn storfe.

Basisfôringen skal alltid være nok grovfôr av rett kvalitet. Dette er viktig da det gir dyra sunn fordøyelse, tidsfordriv og god metthetsfølelse. Mens lama ofte liker grovfôr med grov struktur, foretrekker alpakkaene mykt og fint grovfôr. Det finnes lite litteratur om fôring av kamelider, og stort sett anbefales det til dels å følge fôringsnormen for sau. Når det gjelder mineral- og vitamintilskudd skal det brukes egne tilskudd beregnet for kamelider.

Energi og fiber

Energi henter dyra fra ulike organiske næringsst- offer, og i grovfôr er det fordøyelig fiber som utgjør den viktigste kilden til energi. I Norge bruker vi forenhetmelk som målenhet på energi til sau. Denne forkortes FEm og baserer seg på nettoenergien i fôret.

Den totale mengden fiber omtales som NDF på analyserapporten. Mengde NDF vil øke ettersom gresset blir eldre og andel stengel blir større i forhold til bladverk. Med økt alder vil også stadig mer NDF binde seg til lignin. Dette gjør fiberet ufordøyelig, med det resultat at FEm i fôret reduseres.

Fiber er alpakkaens viktigste energikilde og dette brytes ned mikrobielt i formagen. For et godt mikrobielt miljø er det viktig å fôre med nok fordøyelig fiber. For lite fordøyelig fiber og/eller for mye sukker og stivelse i forhold til fordøyelig fiber, vil være med på å senke pH i vom og skape acidose/sur vom. Dette gjør at ønskede mikroorganismer dør, noe som påvirker både helse og produksjon negativt.

Dyr i vekst og laktasjon, samt dyr i slutten av drektigheten, har et høyere energibehov enn dyr som bare behøver vedlikeholdsfôring. Dyr med høyere energibehov kan med fordel tildeles et grovfôr som er lettere fordøyelig. Da øker både fôropptaket og energiinntaket. For et fôropptak på 1,5 % til 2 % av kroppsvekt, bør NDF ligge omkring 550 til 650 gram per kg TS. Blir NDF høyere vil dyra få problemer med å spise tilstrek- kelige mengder til at energibehovet dekkes. Ved lavt innhold av NDF øker faren for overvekt og ubalanse i formagen. Imidlertid er det viktig å se på en analyserapport i sin helhet, og ikke hver parameter for seg.

Protein

Proteininnhold i grovfôr vil påvirkes av ulike faktorer som høstetidspunkt, gjødsling og botanisk sammensetning. En gressblanding med mye kløver vil for eksempel ha mye høyere proteininnhold enn en ren gressblanding. Proteinet sitter først og fremst i bladmassen. Ettersom stengelandelen øker, vil protein- innholdet gå ned. Gress ved blomstring vil derfor ha et lavere proteininnhold enn gress ved skyting.

På lik linje med drøvtyggerne vil alpakka bryte ned det meste av fôrproteinet i formage/vom. Samtidig bygges det opp mikrobielt protein i samme mageavsnitt. For at denne prosessen skal bli optimal, må det være nok energi tilgjengelig for mikrobene. Balansen mellom protein inn i vom og protein ut av vom kalles PBV (Protein Balanse i Vom) hos drøvtyggere. Til sau ønsker man at PBV i den totale fôrrasjonen ikke skal gå lavere enn -20, med unntak av laktasjon, da den skal ligge omkring 0.

Både mikrobielt protein og bypassprotein tas med videre til tynntarmen. Bypassprotein vil si det fôrproteinet som ikke er brutt ned i vom/ formage. Mengde protein tatt med til tarm kalles AAT (Aminosyrer Absorbert i Tarm), og hos drøvtyggere består denne av omkring 60-80% mikrobielt protein. I den totale fôrrasjonen til sau er det ønskelig at AAT i g/FEm er 95-100 ved fostervekst og laktasjon, 80 til vedlikehold og 70-100 til vekst (eldre dyr har et lavere behov enn yngre).

Alpakkaer utnytter proteinet i fôret bedre enn drøvtyggerne. Alpakkaer har også et noe høyere proteinbehov enn lamaer. Proteininnhold i den totale fôrrasjonen er anbefalt å ligge omkring 90 til 140 g/kg TS til lama og 120 til 140 g/kg TS til alpakka. Lavest til vedlikehold og høyere til laktasjon, i siste del av drektighet og til vekst.

Mineralbehov

Mineraler deles inn i makromineraler og mikromi- neraler/sporstoffer. Navnet har ingenting med mineralenes størrelse å gjøre, men gjenspeiler hvor mye som finnes av de ulike mineralene i fôret og i kroppen. Selv om mikromineralene stort sett bare finnes i små mengder, er de vel så viktige som makro- mineralene.

De livsnødvendige mineralene kalles essensielle mineraler, og disse må dyra få tilført i riktig mengde gjennom fôret. For lite av ett eller flere mineraler over tid kan medføre mangelsyk- dommer, mens for mye kan gi forgiftningsfare.

Analyse av grovfôr til drøvtyggere >

Næringsinnhold i grovfôr

Hygienisk kvalitet i grovfôr

Vitaminer i grovfôr